Rullestol poesi

Rullestolen min drar frem ulike frø i mennesker… jeg ser godhet og sørger for å takke en gang for mye enn for lite… Jeg ser også det mindre fine… Drum roll, please:

Kanskje han ikke så meg, kanskje den blå hijaben kamuflerte meg mot skyfri himmel… eller var tanken på å dra med vekten av mine delvis fungerende (ambulatory wheelchair users exsist) elefant bein pluss en rullestol for tung for han…

Kanskje han var tissetrengt på grunn av all kaffen han rakk å drikke før han satte seg i førersetet…

Kansje han hadde en dårlig dag… Han suste forbi bussholdeplassen, forbi meg og en strak arm…

Slike episoder ble for mye og siden da har jeg begynt å be mer enn noen gang…

Rullestolen min bringer meg nærmere godhet. Uansett klokke slett, jeg ber til Gud, «ya Rabb (kjære Gud) la de jeg møter idag ha en god dag.» Du tenker nå ‘wow for en fin jente!’ Ja takk for den, men, det er ren egoisme, jeg har nemlig ikke noe overskudd av energi til å klage på noe eller svare uhøflighet med samme mynt…
Jeg skriver heller et dikt og kaller det rullestolpoesi

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: