Rullestol poesi

Rullestolen min drar frem ulike frå i mennesker… jeg ser godhet og sørger for å takke en gang for mye enn for lite… Jeg ser også det mindre fine… Drum roll, please:

Kanskje han så meg ikke, kanskje blå hijab kamuflasja meg med ski fri himmel… eller var tanken på å dra vekten av mine delvis fungerende(ambulatory wheelchair users exsist) elefant bein pluss en rullestol for tung for han… Kanskje han var i ferd med å tisse av seg kaffekanen han rakk å slurke før han satt seg på førersetet. Kansje han hadde en dårlig dag… Han suste forbi bussholdeplassen, forbi meg og en rakk arm…

Slike episoder ble for mye og siden da har jeg begynt å be mer en noen gang… Rullestolen min bringer meg nærmere godhet. Uansett klokke slett, jeg ber til Gud, «ya Rabb(kjære Gud) la de jeg møter idag ha en god dag.» Du tenker nå ‘wow for en fin jente!’ Ja takk for den, men, det er ren egosi, jeg har nemlig ingen overskudd av energi til å klage på noe eller svare uhøflighet med sin like… Jeg skriver heller et dikt og kaller det rullestol poesi

Published by Muni_Mar

Heloooow and mahadsanid(thank you) for visiting my blog. I'm Munimar(combo of my two names) I'm a mother of two darling boys, a Creative soul, lover of Coffee & Kindness. I am a survivor and it's my mission to inspire and encourage my fellow survivors. Say hi😊

Leave a comment

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: